Denne ballen er drømmen min. Den er livet mitt. Den er alt jeg har og alt jeg vil ha. Uten den er jeg verdiløs. Uten meg er den verdiløs. Alt avhenger av denne ballen. Denne ballen er hva som gjør livet verdt å leve.
Det var en gang en mann som hatet musikk. Derfor skapte han en køntrimusiker han kalte Frøya for å ødelegge musikkverden. Hun finnes den dag i dag og ødelegger folks liv ved å spille deler av sangene sine i reklamepauser.
Liker du å bruke bena? Har du lyst på en ny løve? Har du alltid ønsket deg en mulighet til å hoppe superhøyt? Da må du skaffe deg LARVESKO2\RW#Q RF;QEP#TE€T4et og en løve.
Det var en gang en Kjos. Denne Kjosen het Kjos. Kjos var pen og hadde tykke ben. Håret hans var mørkegrønt, og på nesen hadde han en fiolett utvekst som lignet litt på en tuba, men ikke helt.
Det var ikke ofte Kjos gikk ut. Han satt for det meste på do og bæsjet. Han hadde gigantiske tarmer som aldri ble tomme, og han kunne bæsje i timesvis uten å bli sliten i rumpemusklene. Han ble tidlig kjent som verdens beste bæsjer, og mange så opp til ham. Men bortsett fra det hadde ikke Kjos det så bra. Han hadde ingen å prate med, for han lutket konstant avføring, for han hadde ikke dopapir. Han kunne heller ikke kjøpe dopapir, for han luktet konstant avføring. Om han gikk inn i en butikk for å kjøpe dopapir (for å forhindre at han konstant luktet avføring) løp alle som jobbet der hjem. Kjos hadde en sterk ikke-stjele-filosofi, og ville ikke kjøpe noe som helst uten å få det fra noen bak kassen. Derfor luktet han konstant avføring.
Men Kjos hadde en bestevenn. Planten Larvik. Larvik var en plante som stod ved siden av toalettet hans. Han pleide å prate til den mens han bæsjet store mengder, og han hadde mange gode minner med den. Han hadde fått Larvik som bursdagsgave da han var en liten gutt på 237 år. Han fikk den av oldemoren sin.
Men til tross for alle de gode stundene med Larvik følte han at noe manglet. Og han hadde helt rett. Det var noe som manglet. Kjos hadde nemlig aldri i hele sitt liv smakt leverpostei. Han hadde hørt storslagne fortellinger om den liflige smaken gjennom alle år, men aldri hadde han kunnet smake selv. Hvorfor? Foreldrene hans var imot all mat som måtte smøres, og spiste kun pålegg man kunne legge rett på brødskiva. En gang da Kjos var ung hadde foreldrene funnet ham på rommet sitt der han satt og smugspiste baconost. Da fikk han så mye deng at han ikke kunne gå på syv år.
Det var under denne perioden han oppdaget hva han kunne best: bæsje. Da han ikke kunne gå ble han sittende på toalettet hele dagen, og han oppdaget at tarmene hans aldri ble tomme. Men som jeg allerede har nevnt, etter syv år kunne han gå igjen. Da var begge foreldrene hans døde (de hadde spist muggen havregrøt), og Kjos måtte klare seg på egenhånd. Han bestemte seg for å søke på stipend for å utvikle sitt bæsjepotensiale, men han fikk det ikke. Dette sendte Kjos inn i en dyp depresjon, og han bæsjet nesten ikke på to og et halvt år. Han fikk besøk av en psykolog, men han ble bare enda mer deprimert da han fant ut av psykologen bæsjet i smug på hans toalett.
Det var noe helt annet som sendte Kjos ut av depresjonen. Det var Larvik. Han fant Larvik i en gammel kommode han hadde stående på loftet. Han hadde nesten glemt Larvik, men nå strømmet minnene tilbake. Han så for seg fjeset til oldemoren da hun rakte ham planten, pent innpakket i russiske aviser. Han så for seg de uttallige gangene han hadde løpt i hagen med Larvik på ryggen. Dette ble et vendepunkt i Kjos' liv. Han satt Larvik på en liten hylle ved siden av toalettet. Etter dette gikk det ikke én dag uten at Kjos bæsjet minst 1 kg. Og dermed er vi tilbake til begynnelsen.
En dag satt Kjos og bæsjet som vanlig, og han gråt. Han gråt fordi han tenkte på leverpostei. Mange ganger hadde Kjos prøvd å skaffe leverpostei, men han luktet konstant avføring, og kunne ikke gå i butikken for å kjøpe det. Denne dagen var Kjos mer deprimert enn vanlig, og han så ikke det spor av lys i enden av tunnelen. Han så på Larvik. "Hva skal jeg gjøre med livet mitt?" spurte han med et sukk. Larvik sa ingenting. Og det var da Kjos forstod hva han måtte gjøre. Kjos var veldig flink til å knyte, og han hadde et tykt tau i kjelleren. Neste dag var det ikke bare Larvik som var stille på toalettet. Kjos svaiet livløs over doen sin. Det var ingen som noengang fant Kjos, men det gjorde ingenting, for da løkken strammet seg rundt halsen hans var han endelig lykkelig.
Ai æm e mæn fråm e lænd. Ai hæv kåm tu dis blåg tu tell ju dæt inglish is a møtsj beter længuedsj dæn nårvidsjin, ænd ju sjuld spik it mår. If ju dånt, ai vil kil ju vid mai big nuklear båmb dat ai hæv in mai påket rait nao. Dæts rait, in mai påket. It is veri strång and it vil kil ju al in veri nåt lång taim. Nåo jåok. Såo spik inglisj, ænd du dat.
KNET KNET VAR EN LITEN MANN.
Nylig ble jeg presentert for noe HILARIØST. Man flytter en tekst over i Google Translate og oversetter det fra norsk (om det er på norsk og ikke engelsk, altså) over til engelsk, deretter fra engelsk til fransk, deretter fra fransk til tysk, tilbake til fransk igjen, tilbake til engelsk og til slutt tilbake til norsk. Dere husker kanskje teksten Jon jeg skrev for noen dager siden (om du ikke gjør det kan du lese den lenger ned på bloggen). Jeg gjorde dette med denne teksten, og her er resultatet:
Jon var en dag. Plutselig kjørte han en gigantisk kamel. Camel brølte "Du har min kaffe!" Jon har blitt beslaglagt av sjokk og raskt snudde og flyktet. Men kamelen hadde nye sko, og kjørte dobbelt så fort som Jon, og returnerte kort tid etterpå. Jon var på bakken, som kamelen har kastet sitt hjem med cleft bein. Det viste seg at kamelen hadde beksvarte belte i karate. svartere enn natten selv. Belte var så svart at kamelen, og selv tips om hemmeligheter Karate, for eksempel pølser rundt i parken og semi Secret v2 Herman Park. Jon var redd og gråt for mamma. Den kom ved en tilfeldighet, gjorde hun en slags yoghurt kamelen var allergisk. Camel begynte umiddelbart nysing voldsomt, og flyttet til Jon. Hun ga en redselshyl hvor han forsvant inn i den mørke skogen. Jon ga mamma en klem og aldri glemme hvordan hun reddet fra den visse død. Men han glemte aldri hvordan kamelen så ut som han sto over ham med skum av, stor mørk lilla leppene og ikke sove godt igjen.
Yngve Tor var en helt vanlig Yngve Tor. Han bodde i et helt vanlig Yngve Tor-hus, og drev med helt vanlige Yngve Tor-ting. En dag skulle han på den helt vanlige Yngve Tor-butikken for å kjøpe ingredienser til en YngveTor-kake. Men da han stod ved hyllen der Yngve Tor-butikken hadde Yngve Tor-ingrediensene sine, kom tilfeldigvis Knut forbi. Knut var ikke veldig grei. En gang hadde Yngve Tor malt et helt vanlig Yngve Tor-maleri, og da hadde Knut sparket det i stykker uten å spørre om lov først. Det gjorde Yngve Tor lei seg, og han hadde aldri tilgitt ham. "Søpp dåog?" sa Knut avslappet. Yngve Tor så på ham med et ikke helt vanlig Yngve Tor-blikk, og Knut rygget unna.
Så døde de.
Jon var ute og gikk en dag. Plutselig løp han på en gigantisk kamel. Kamelen brølte "Du har tatt kaffen min!" Jon var grepet av sjokk, og snudde seg lynraskt og løp. Men kamelen hadde helt nye joggesko, og løp dobbelt så fort som Jon, og tok ham snart igjen. Jon ble slått i bakken idet kamelen dro til ham med den beinharde kloven sin. Det viste seg at kamelen hadde beksvart belte i karate. Svartere enn natten selv. Beltet var så svart at kamelen til og med kunne de helt hemmelige karatetriksene, som for eksempel pølseslaget, rundspark v2 og Hermans Hemmelige Halvspark. Jon var livredd, og skrek etter mamma. Hun kom løpende, og tilfeldigvis hadde hun med seg en type yoghurt kamelen var allergisk mot. Kamelen begynte umiddelbart å nyse voldsomt, og rygget vekk fra Jon. Den ga fra seg et redselshyl idet den forsvant inn i den mørke skogen. Jon ga mamma en klem, og glemte aldri hvordan hun hadde reddet ham fra den visse død. Men han glemte heller aldri hvordan kamelen så på ham mens den stod over ham med skum rennende fra de tykke, mørkelilla leppene sine, og han sov aldri godt igjen.
Geir slo Geir, og det gjorde Geir fryktelig sint. Geir slo Geir tilbake, og da løp Geir til Geir og ba ham banke Geir for ham. Geir sa det var greit, og tok med seg Geir. Geir ble igjen hjemme og ventet på at Geir og Geir skulle banke Geir. Da Geir og Geir kom fram til Geir, sa Geir: "Døh! Slår 'u te Geir elle?" Geir svarte med at Geir slo ham først, men det hørte ikke Geir på. Geir og Geir angrep Geir, og Geir var for svak til å ta seg av begge på en gang. Akkurat da kom Geir forbi. Han så Geir, Geir og Geir sloss og skjønte han måtte gjøre noe. "Stopp denne galskapen!" skrek Geir. Geir og Geir slapp Geir, og gikk opp mot Geir. "Løp, Geir, løp!" ropte Geir idet Geir og Geir fløy på ham. Men Geir løp ikke, han hoppet rett inn i slosskampen for å hjelpe Geir. Geir, Geir, Geir og Geir sloss lenge, og til slutt var Geir og Geir beseiret. Geir og Geir gikk fornøyd ned til Geirs bar for å ta seg en milkshake. Etter en stund våknet Geir og Geir opp, og måtte gå flaue hjem til Geir og fortelle om nederlaget. Geir ble fryktelig skuffet, og slo til Geir.
